| dc.description.abstract | Alle land og innbyggere er tjent med et stabilt klima og en pandemifri og fredelig verden. Men hvordan kan vi best sikre oss at slike globale fellesgoder opprettholdes og fremskaffes? Hvordan skal man fordele kostnadene, særlig når nytten av et globalt fellesgode varierer og evnen til å kunne bidra er forskjellig? Uten en verdensregjering har man heller ingen bestemt adressat å sende regningen til. Siden man uansett kan nyte godt av godene, kan det derfor bli fristende å være gratispassasjer. Men dersom tilstrekkelig mange ikke bidrar, kan det få store konsekvenser. For å løse disse utfordringene kreves det internasjonal samhandling og en global dugnad på finansieringssiden.
Siden 1950-tallet har de rikeste landene ytt bistand (ODA) til fattige land for å bidra til velferdsøkning og økonomisk utvikling, som spesifisert av OECDs utviklingskomite (DAC). En stadig større andel av denne bistanden ser ut til å kanaliseres til globale fellesgoder, selv om tallene her er usikre. Enkelte frykter at dersom en slik trend fortsetter vil finansieringen av disse fortrenge støtte til mer umiddelbare behov i utviklingslandene, og at finansiering av globale fellesgoder derfor bør komme i tillegg eller holdes utenfor bistandsbudsjettene.
Men er det da slik at globale fellesgoder aldri kan finansieres med bistandsmidler? Kan ikke også enkelte globale fellesgoder bidra til velferdsøkning og økonomisk utvikling i fattige land? Hvor skal man trekke grensen, og hvordan skal man tenke omkring dette+ Vi undersøker om teorier om globale fellesgoder kan gi oss en nyttig pekepinn. Videre ser vi på hvordan DAC som kollektiv og enkelte DAC-givere har konseptualisert globale fellesgoder i utviklingspolitikken og hvordan de trekker grensen mellom finansiering av konvensjonelle utviklingsmål og globale fellesgoder. Rapporten er først og | |
