Bukken og havresekken

Norsk Senter for Demokratistøtte (NDS) - som består av alle partiene på Stortinget - får 7 millioner kroner årlig for å bistå i «utviklingen av velfungerende og pluralistiske politiske demokratiske systemer i utviklingsland». Problemet er at denne støtten ikke følger prinsippene for partistøtte, og at den styres av en stiftelse som består av partiene selv. Ideen om å støtte politiske partier i nye og ustabile demokratier er god. Noe liberalt demokrati uten velfungerende partier finnes ikke, og partiene må være der som et nødvendig bindeledd mellom velgerne og makthavere. Kvaliteten på de demokratiske institusjonene og politikken er avhengig av at kvaliteten på partiene er god. Partiene må danne basis for en konstruktiv opposisjon og for alternative løsninger. Partiene må være talerør for befolkningen og deres interesser, være inspirerende og en «skole i demokrati». Slik er det dessverre ikke i mange utviklingsland. Her er partiene ofte basert på partiledernes snevre egeninteresser, organisasjonene er svake, medlemmene er få og det interne partidemokratiet dårlig. Velgere og interesseorganisasjoner klarer ikke holde dem i ørene, så de representerer lite annet enn sine egne personinteresser. Regjeringspartier bruker statskassa til å subsidiere partiapparatet og til smøring, mens opposisjonspartier er avhengige av partiledernes egen formue. Noen partier er korrupte og kriminelle. Bistand til politiske partier er derfor en god idé, og til og med helt nødvendig der demokratiet står svakt. Men man kan ikke gi bistandsmidler direkte til politiske partier. Det er for politisk, det er innblanding i indre anliggender og i mange tilfeller forbudt. Derfor har vestlige land brukt sine egne partier som mellomledd, og brukt bistandsmid