Problemet er systemet

Valgkrisen i Afghanistan var bisarre til det siste. President Hamaid Karzai – utskjelt som korrupt leder og valgfusker i stort format – ble utropt til vinner av sin egen valgkommisjon mens gratulasjonene strømmet inn fra vestlige hovedsteder og FNs Ban Ki-Moon fløy inn personlig.

Problemet stikker dypere. Det er i hovedsak ikke at Karzai har fusket i stor stil, men at landet etter sterkt internasjonalt påtrykk har innført et politisk system som passer usedvanlig dårlig for et dypt splittet samfunn. At det ble krevd omvalg fordi den sittende presidenten til slutt bare fikk 49.67 %, og ikke en desimal over 50 %, oppfattes som ganske surrealistisk av mange afghanere. For dem bunner legitimitet i andre ting.

Å holde demokratiske valg i et land som er i en ny fase av en 30-årig krigssituasjon er i seg selv problematisk. Utfordringer knyttet til logistikk, sikkerhet, velgerinformasjon, korrupsjon og valgovervåkning førte til en valgdeltakelse i august på mellom 5 og 30 prosent. I sør gjorde sikkerhetssituasjonen det spesielt vanskelig for mange å stemme. Dette var først og fremst Karzais velgere, og det oppmuntret til fusk.

Men en hovedårsak til krisen er at Afghanistan har et rent presidentsystem og ikke et system med større innslag av parlamentarisme. Denne diskusjonen kom opp allerede i 2001, og var et gjennomgående tema under utarbeidelsen av den nye grunnloven. Argumentet var at et parlamentarisk system er mer inkluderende og derfor passer bedre i et samfunn med sterke etnisk og religiøse splittelser. Siden den gang har landets minoriteter – usbekere, tajikere, hazara og andre, som til sammen utgjør rundt 60 prosent av befolkningen - i økende grad samlet seg omkring kravet om et mer inkluderende system. De har lansert forslag om bl.a. en statsministerpos