| dc.description.abstract | Denne rapporten ser på hvordan norske petroleumsinvesteringer kan bidra til industriutvikling og en jevnere inntektsfordeling i mottakerlandet. Videre ser vi på i hvilken grad norske petroleumsinvesteringer kan være en positiv faktor når det gjelder sosial utvikling, menneskerettigheter, helse, miljø og sikkerhet. Studien konsentrerer seg om norske investeringer i Angola.
Offshore petroleumsvirksomhet er kapitalintensiv og teknologisk krevende. Derfor blir den lett en enklave i land der det ikke finnes en godt utviklet industribase og kvalifisert arbeidskraft. Petroleumsinntektene utgjør en svært høy andel av eksportinntektene og offentlig sektors inntekter samtidig som sektoren skaper relativt få lokale arbeidsplasser. Petroleumsinntektene blir dermed i utgangspunktet konsentrert på få hender. Petroleumssektoren har derfor lett for å føre til høy inntektsvekst i utbyggingsperioden, men lite utvikling. Dette kan motvirkes ved at det blir ført en bevisst utjevningspolitikk og ved at makroøkonomiske virkemidler blir tatt i bruk som hindrer overoppheting i økonomien og som skaper rom for utvikling i privat sektor i fastlandsøkonomien.
Dette er vanskelig generelt, og få oljeeksporterende utviklingsland har lykkes med det. I Angola er det knapt mulig under de rådende forhold med borgerkrig og fravær av fungerende institusjoner.
Rapporten understreker at oljeselskapene kan bidra med kunnskapsoverføring til lokalt ansatte og det lokale statsoljeselskapet. Dessuten kan og bør de bidra til at Angolas ressurser blir utvunnet på en mest mulig effektiv og miljøvennlig måte. Landets sosiale og økonomiske utvikling er imidlertid lokale myndigheters ansvar. Norske myndigheter kan eventuelt bidra med teknisk og økonomisk bistand, men det blir understreket at det bør være en klar rollefordeling mellom myndighetene og oljeselskapene. | |
